Spektakulært «Spelemenn-show» med Elisabeth «Bettan » Andreassen i jubileumsåret

Dette blir magisk :-)

Something old, something new, something borrowed, something blue…… Nå har du sjansen til å oppleve alt dette under åpen himmel  i amfiet på Gurisentret lørdag 9.juli.  I sin 30-årige historie har Smøla Janitsjarorkester i jubileumsåret valgt å legge sitt årlige sommershow  til en arena med historisk sus og en ubeskrivelig vakker utsikt til fjord og fjell på Nordmøre. Dette blir årets opplevelse  i sommerkvelden på Smøla,  her skal det   «danses mot sommer»  med Bettan , vi skal la oss  forføre av Katja Eines sine vakre,vare  toner fra fiolinen , vi skal drømme oss bort i Egil Holberg  og Hilde Norbakkens  duetter og glede oss over Elin Holbergs vakre stemme. Et nytt og spennende medlem  i besetningen  er Alf  Magne Langholm fra Aure på to-rader . Her blir det noe å glede seg til for alle ;-)  lett tilgjengelig er det også, du kan ta hurtigbåt fra Kristiansund, eller du kan parkere bilen på Sandvika og ta ferga over til Edøy. Konserten starter kl. 20.00 og siste ferge går kl. 22.30 fra Edøy. Billetter kan du kjøpe/reservere hos Smøla Kommune Publikums-senteret tlf. 71 54 46 00 eller  hos Nova Mote tlf. 71 54 17 50 . Billetter fås også kjøpt ved inngang Gurisentret. God kvalitet på scene, lyd og lys besørges av Braatthallen , dirigent er  Egil Holberg og alle arrangement er av Per Morten Svendsen og Asgeir Gjøstøl.  Vel møtt !

Fylte Braatthallen igjen….

Godt samspill mellom Frode, Hilde og Elg.

Ja, da skal det endelig bli oppdatering av siden. Pga. en liten smølabones ankomst rakk jeg ikke å gjøre noe sist søndag. Reiste hjem og måtte snu i døra. En egen bildeserie vil bli lagt ut relativt snart, men først noen betraktninger fra en som satt på fremste benk under konserten i Braatthallen:

Filmen neste!

Webmasteren sjøl har bedt meg skrive noen ord om hvordan jeg som førstegangs publikummer på Smøla Janitsjar-konsert opplevde den siste forestillingen i Braatthallen. La det være sagt at jeg gjør det med stor glede – og ikke fordi hun er svigermora mi!Litt om utgangspunktet mitt. Jeg er født samme år som Beatles platedebuterte (1962), åtte år etter at Dean Martin gjorde «Sway» kjent, men tidlig nok til å spille i stykker et par Billy Joel-plater. Jeg har ikke bedre forutsetninger for å anmelde den musikalske kvaliteten på en konsert enn folk flest, så det står jeg over. Derimot har jeg snart 30 års erfaring fra norsk mediebransje, de siste 20 i VG, og derfor et visst begrep om hva folk flest i Norge liker og ikke liker. Derfor tenkte jeg det kunne være interessant å gi en litt annerledes tilbakemelding – nemlig på det PRODUKTET som leveres.

Det første spørsmålet jeg stilte meg selv da jeg gikk hjem fra konserten (vi bor 300 meter fra Braatthallen) var hvorfor jeg ikke hadde oppsøkt dette før. Inntil tre Smøla-generasjoner har jo fortalt meg hvor bra disse konsertene er. Vel, kanskje trakk jeg fra en god del for blind lokalpatriotisme, men viktigst var nok at ordet «janitsjar» ga meg (og jeg tror mange med meg) hovedsakelig negative assosiasjoner. Kall meg gjerne uvitende eller forutinntatt, men jeg forbinder janitsjar med korpsmusikk, der det viktigste ikke nødvendigvis er å spille rent, men å delta med de musikalske evnene man har. Hvilket kan være blandet.

Stor – og enormt positivt – var derfor overraskelsen da musikkorpset viste seg å være et STORBAND! Jada, jeg er klar over at et storband pr definisjon er et jazzensemble, med en annen og mer klassisk besetning, men for folks opplevelse av produktet er det assosiasjonen som teller. Her fikk vi swingende, jazzede soloer så det holdt! Det lille som manglet på min komplette storbandfølelse handlet lite om arrangement, men mest om form. Litt mer show i blåserrekkene, litt mer Dean Martin-aktig bekledning kanskje, så fyller man glatt forventningen til et enda større – ja, mye større publikum. Den smittende spillegleden, den uhøytidelige sjarmen og den brede musikkappellen er jo der så til de grader fra før.

Jeg skal ikke døpe om et navn som har eksistert i 30 år, jeg bare minner om at det er mulig å kalle seg janitsjarorkester i en sammenheng, og storband i en annen.

Når jeg skriver disse linjene dagen derpå – mens suksessrike smølværinger tropper opp i flokk og følge på politikammeret for å prøveblåse promilleapparatet før hjemturen – så minnes jeg en tegning VG trykket i 1985. Etter å ha besteget Mount Everest og kapret Diana Ross med få måneders mellomrom, ble Arne Næss jr. – fra før milliardær – utstyrt med den filosofiske snakkeboblen «Hva nå?» Hva skulle overgå dette?

Det bringer meg til det neste spørsmålet, som slo meg etter hvert som konserten skred fram: Hvorfor ingen hadde sett at det ligger en fantastisk film i dette? Dokumentarfilmen om de glade amatørene ute i havgapet som finner et fellesskap i musikken, er laget før («Heftig og begeistret»). Men ingen har laget filmen om den landskjente supergitaristen «nede i Oslo», som bokstavelig talt har sitt første møte med disse amatørene – innfødte som importerte – under selve konserten, og som får den bakoversveisen han aldri har hatt. Når det rørte meg, ville jeg bli forbauset om det ikke også rørte folk flest.

Litt at utfordringen med å ta disse konsertene ut til et enda større publikum enn det (utflyttede) nordmørske er jo nettopp å få folk til skjønne det som rørte meg, nemlig prestasjonen i forhold til utgangspunktet. Når folk betaler for å gå på konsert i Oslo spektrum forventer de å få noe unikt hva angår kvalitet, underholdningsverdi og/eller artistiske særpreg. En viss underholdningsverdi er det for alle her, men jeg tror verdien blir unik først i det øyeblikk publikum greier å sette prestasjon og særpreg i perspektivet «forblåst øy med drøyt 2000 mennesker». Dette er en historie som må fortelles, og det tror jeg dessverre ikke er mulig innenfor den musikalske rammen alene. Den må formidles og markedsføres med andre virkemidler.

Så her har dere ideen på et fat til neste år: Finn ny(e), nasjonalt eller internasjonalt kjent(e) artist(er) med stor publikumsappell som forgrunnsfigur(er). Ring deres egen Aslaug Holm og spør om hun kan tenke seg å lage dokumentaren om de mange lokale personlighetenes hverdagslige ferd frem mot konserten, som så kulminerer i den magien og det fellesskapet som oppstår når amatører og proff(er) møtes gjennom formidling av musikk som et veldig bredt publikum har et forhold til. Muligens er det et konsept som er både lettere og raskere å få finansiert som feelgood-TV enn som kinofilm? Det viktigste er at historien formidles med kjærlighet til den øya og det folket som får dette til. I det ligger det ikke bare fremtidig konsertreklame. I det ligger det også enormt mye Smøla-reklame.

Lykke til!

Arild Myhre

med familie på Hestøya

og hytte på Edøya